Sorgreaksjon som diagnose?
Tilfeldig ramla eg innom bloggen til Flopsy, og då vart eg merksam på eit ordskifte som har gått meg hus forni, nemleg “problemet” om sorg er ein diagnose, eller med andre ord, kan sorg gje rett på sjukemelding med tilhøyrande sjukepengar?
Olav Gunnar Ballo som er lege uttalar at “Å gjøre sorg til en diagnose fører til en sykeliggjøring av sorgbegrepet” og “Hvis vi aksepterer sorg som en diagnose, frykter jeg det kan skli ut, slik at folk ikke går på jobb ved nesten enhver tilstand som har med dødsfall å gjøre” (Aftenposten nettutgåve 15.03.08) Dette er TØV, Ballo! Dei fleste menneske eg kjenner, er meir interesserte i å vere på arbeid enn å vere heime med sjukemelding. Jada, det finnast unnatak, og det vil det alltid gjere, men for all del; det er allereie hundrevis av diagnosar ein kan nytta dersom ein absolutt ikkje ynskjer å vere på jobb!
Å gjere sorg til ein eigen diagnose, og ikkje pakka det inn som (eller saman med) noko anna (per i dag står sorgreaksjon oppførd i OCD 10 under diagnosekode F 43.2 “Tilpassingsforstyrrelser”)
Eg seier meg samd med Olafsson som i Aftenposten seier at han “kunne gjerne tenkt seg at man kalte en spade for en spade og beskrev en person som nettopp hadde mistet en som var kjær for “sørgende” og ikke eksempelvis som “deprimert”.”
*applaudere*
- Postar som kanskje liknar:
- Hrmpf!
- Dagen derpå
- Migrene
- Laurdagsgrynt
- Til redaksjonen i bladet Familien.
March 15th, 2008 at 20:54
Selv om jeg representerer samme parti som Ballo, er det slettes ikke alltid vi er enige – snarere tvert i mot. Men denne gangen er jeg egentlig litt enig med ham, selv om jeg mener at han uttrykker seg litt sleivete. Jeg skal prøve å la være å gå i samme fellen.
Men sorg er jo ikke en diagnose, det er en sinnstilstand. Og det er slettes ikke sikkert at en sørgende verken ønsker eller har behov for å være borte fra jobb. Snarere tvert i mot, jeg synes ofte selv at det å være blant andre mennesker og måtte skjøtte en jobb får meg til å komme over sorgen lettere. Dersom sorg hadde blitt en diagnose, tror jeg at jeg lettere ville følt min tilstedeværelse på jobb som en belastning for de øvrige, og dermed holdt meg borte, for å ikke «ødelegge stemningen».
Men man kan selvfølgelig *bli* deprimert av sorg. Man kan til og med bli fysisk syk. Det er i så fall disse symptomene som må utgjøre diagnosen, ikke den faktoren som utløste dem.
Dersom man faller og brekker beinet, er det beinbrudd som er diagnosen, ikke «fall». Et fall kan føre til veldig mange diagnoser, akkurat som en sørgende kan ha veldig mange problemer som følge av den belastningen. dersom man prøver å samle disse i en fellesdiagnose, tror jeg egentlig man forvirrer mer enn man forenkler eller forbedrer.
March 15th, 2008 at 21:16
Lasse: Eg trur eg skjønar kva du meiner, men merk deg at eg nyttar ordet sorgreaksjon. Ein sorgreaksjon kan like gjerne vere ein diagnose som ein depressiv reaksjon. Sorgreaksjonar er noko ganske konkret som er pensum for dei fleste helsearbeidarar (i likskap med depressive reaksjonar, krisereaksjonar osb). Det er nettopp ein fellesdiagnose (som til dømes “Tilpassingsforstyrrelser”) eg ynskjer å unngå. Og; på jobben min er alle velkomne, både med og utan diagnosar, samstundes er det vel framleis opp til legen å avgjera om den diagnosen du har gjev så store problem i høve til den jobben du har at du bør vere sjukmeldt? Om ein er sørgjande, treng ein ikkje vere deprimert, men i mange tilfelle kan det vere så krevjande å vere nettopp sørgjande, at ein i ein periode kan trenge å vere sjukmeldt.
)
Eg trur vi er samde om det storepoenget, at alle menneske har krav på å få den hjelpa dei treng, anten det er sjukmelding, tilpassa arbeid e.l. uavhengig av diagnose? Og ros skal du ha for ikkje å vere like klønete som partikollegaen i ordvalet. (Men truleg hadde du betre tid til å tenkje før du uttalte deg òg
March 18th, 2008 at 12:06
SÅ enig! Sorg er ingen sykdom/diagnose! Det er en helt naturlig reaksjon. Mulig man trenger sykmelding en periode underveis i denne prosessen, men det er ikke fordi man er syk…