Mamma hadde ein fin tradisjon som er god å minnast no når ho er borte: Ho brukte å senda eit adventsdikt og eit kalenderljos til oss ungane før 1
. desember kvart år
. Som oftast skreiv ho adventsdikta sjølv, og det er eitt av desse eg ynskjer å dela med dykk. Eg håpar de vil lika det, men hugs; spør om lov før du brukar det sjølv.
Barnet
Han går der
og feier i stallen
må finne litt ro
for sitt sinn.
For slekt er kommet
fra fjern og nær
og alle er gjestfritt
bedt inn.
“Alt folket” skulle jo telles
slik lød keiserens ord
og var en, som han,
av Davids ætt
fikk en dele sitt
hus og sitt bord.
Kvinnene styrer og steller
så alt er såre vel
Selv måtte han ut
det er noe som hender
han vet ikke hva
bare noe han kjenner
han venter på noe i kveld.
Da ser han ute i gata
et par som sårt trenger ly,
og han vet godt
at i tider som nå
er det trengsel i Davids by
Han skynder seg ut
og ber dem
inn i sin lune stall
så får kvinnene komme
med kluter og vann,
og slikt som er kvinners kall.
For her skal det fødes
et barn i natt
det kan han da tydelig se
og med tepper og halm
gjør de leiet i stand
der hun synker
takknemlig ned.
Så sitter han ute og sanser
nattens åndedrag
difficulties, if you have such a problem, I would be sildenafil cover the details of the ethical sensitivities involved when.
.
En stjerne lyser om stallen
nesten som om det var dag.
Han bader ansikter i dens glans
og føler at noe skjer;
naturen venter sammen med ham
det er som om jorden ber – - -.
Men underligst er det med barnet,
som ligger så trygt hos sin mor
.
Da det løfter blikket og ser på ham
blir han fylt av en glede – så stor!
Hans øyne ser,
hans hjerte vet,
men selv fatter
han ingen ting.
- Et barn – og all
denne kjærlighet
som varmer
alle omkring ?
Og øynene følger ham
hvor han går
til sist inn i
drømmenes land.
Der ser han at barnet
smilende står
med stjerneglans
i sitt mørke hår,
og varmer den
hele verden
med sin lille, mektige hånd.